Hvem er den beste baseballspilleren?

Ruth George Herman Jr. var baseballspilleren som dominerte sporten mest. Det er et godt argument for at han dominerte idretten sin på en måte som en idrettsutøver aldri har oppnådd i noen annen idrett.

Ruth ledet slagparaden da spillet gikk over fra smallball-æraen til homerun-æraen; Han kom da spillet endret seg. Men han var ikke bare en maskin for hjemmeløp. Han var mye, mye mer.

Bambinoens betydning for baseball som sport kan ikke overvurderes. Han var en større karakter enn livet med en ekte superstjernepersona som var spesielt godt egnet for de brølende tjueårene. Hans globale beryktethet ga sporten ny, utbredt oppmerksomhet.

Men enda viktigere, han var en pioner blant baseballspillere i å innlede Live-Ball Era etter Dead-Ball Era. Tiåret der han produserte sitt beste verk, så endringer i pitching og slag, og hans tilstedeværelse påvirket alltid disse endringene.

Ruth The Batter.

Antall homeruns i en karriere og den legendariske 1927-sesongen med 60 homeruns er velkjent for alle. Det faktum at Ruth ledet American League i hjemmeløp i 1918 med 11 på bare 95 kamper mens hun spilte deltids høyre felt og deltids pitcher er et lite kjent faktum. Eller at han bare spilte i 130 kamper den påfølgende sesongen, men likevel klarte å bryte den 35 år gamle rekorden for hjemmeløp.

For eksempel, den påfølgende sesongen, mens han spilte utmark for Yankees på heltid, doblet han seg nesten opp igjen og slo uhørte 54. Så, med 59, overgikk han seg selv igjen i 1921.

Det var ingen tvil om hvem som var historiens største krafttreffer da han fylte 60 år i 1927.

Men la oss vurdere det i sammenheng. Bare 447 hjemmeløp ble truffet i hele Major Leagues i 1919 da Ruth slo 29 hjemmeløp. Ruths 29 hjemmeløp utgjorde 6% av alle MLB-hjemmeløp. I Major Leagues ble det truffet 4934 hjemmeløp i 2012; Yankees ledet alle lag med 245 treff, 6% av totalen, eller 296 homeruns.

Hopp videre til 1921, da Ruth nok en gang brøt rekorden for hjemmeløp med 59; innen det året hadde Major League-spillere begynt å slå de harde, hvite ballene mye oftere enn de en gang slo den myke, grå ballen fra Dead Ball-æraen, og slo 937 baller det året, mer enn det dobbelte av antallet to år tidligere. Likevel utgjorde Ruth bare 6 % av totalen.

Hjemmeløp var mindre vanlige enn vi ofte antar, selv om de ble merkbart hyppigere under Live Ball-æraen. I 1921 hadde Yankees 134 homeruns, flest i MLB, mens ingen andre lag nådde 90. I 2012 slo bare fem lag færre homeruns enn 134, med gjennomsnittslaget 164.

Ruth slo 59 hjemmeløp alene i 1921, ligagjennomsnittet for lag.

Ruth var så langt foran flokken basert på effekttall at det ikke ser ut til å være nok superlativer til å beskrive det tilstrekkelig.

Ruth The Pure Hitter.

Bambinoen tilbød imidlertid mer enn bare råkraft. Han hadde også gode slagferdigheter.

Ruth har det 10. beste slaggjennomsnittet i karrieren gjennom tidene på .342. Han nådde .393-merket åtte ganger, vant en batting-tittel i 1924 med et gjennomsnitt på .378, og endte på andreplass etter Harry Heilmanns .403 i 1923.

Ruth ledet Majors fem ganger i strikeouts, men hun slo aldri mer enn 100 ganger i løpet av en sesong i en sport der det å knytte en forbindelse og sette ballen i spill fortsatt var verdsatte evner. De fleste moderne sluggere foretrekker å holde K-ene sine under trippelsifret.

Ruth The Runner.

Folk ser ofte for seg en lubben mann som lever av pølser, whisky og sigarer når de tenker på Babe. Han holdt seg imidlertid i rimelig god form det meste av karrieren. Spillevekten hans er oppført som 215 lbs på Baseball-Reference.com, noe som ikke er overdrevent for en 6’2″ atlet.

Han endte ofte blant de tre beste i ligaen for dobler, åtte ganger tok han ligaens scoringskrone, fire ganger slo han minst ti trippel i løpet av en sesong, og fem ganger stjal han minst ti baser i en kampanje.

Riktignok løp han langt oftere enn det som ville vært klokt. Han stjal 17 baser i 1923, som var en karrierehøyde. I tillegg ble han pågrepet 21 ganger det året, noe som er dårlig etter noen standard.

Ruth ble kastet ut for å prøve å stjele andre base i Game 7 i 1926 World Series, noe som ga Rogers Hornsbys St. Louis Cardinals en seier. Karrieretotalene hans for stjålne baser er bedre enn en suksessrate på 50 prosent. Vinnerlaget var St. Louis Cardinals.

Men til syvende og sist er Ruth neppe et ansvar på grunnstiene. Statistikken hans viser en mann som hadde farten og smidigheten til å løpe og score mål og som virkelig likte å løpe.

Ruth the Fielder.

Fordi noen tall fra Ruths tid fortsatt må inkluderes, kan det være utfordrende å vurdere en spillers defensive evne, men her er det vi vet.

Ruth presterte litt bedre enn ligagjennomsnittet (punkt966) i utmarken med en feltprosent på 0,968. Med 21 assists i 1920-sesongen, plasserte han seg konsekvent blant de fem beste i ligaen takket være hans respektable 11 poeng 3 assist-gjennomsnitt. I 1924 og 1928 endte han to ganger først i ligaen i Range Factor. Karriereavstandsfaktoren hans, som står på 2,07, er litt lavere enn ligasnittet på 2,35.

Ruth har litt mindre rekkevidde enn noen av hans samtidige, men han kan leke med stil og har en flott arm. Dette virker ikke malplassert, gitt at han var en pitcher da han først kom inn i Majors og måtte ta igjen outfield-evnene sine. Det følger også at han kunne kaste med den beste av dem siden han en gang var en pitcher.

Ruth The Pitcher.

Det er her han skiller seg fra konkurrentene hvis resten av bevisene fortsatt trenger å gjøre det.

Babe Ruth debuterte i MLB med Boston Red Sox som pitcher. Og ikke hvilken som helst schlub heller.

Babe var en vanlig i Red Sox-rotasjonen i fem år, i løpet av denne tiden vant han et ERA-mesterskap (1,75 i 1916) og gjorde tre opptredener i topp 10 i både seire og WHIP.

Vinnerprosenten hans var den 11. beste gjennom tidene da karrieren var over – nittifire karriereseire og den 17. beste ERA i historien (2,28) av 671 spillere.